Høst

Det er ganske rart egentlig, jeg er egentlig glad i høsten, men hver gang den kommer, skulle jeg ønske den gikk over før den kom. Alt blir så mye tyngre på høsten. Senga virker mye mer tiltrekkende og jeg skulle gitt mye for å slippe å stå opp så tidlig. Overalt er det mørkt - langt utpå dagen. Får vi først litt lys, kan du være sikker på at det snart er over igjen. Slik føles høsten for meg. Likevel er det mange faktorer som egentlig gjør høsten til en koselig årstid.

Jeg elsker å se på at Gud tar frem fargepaletten for å male bladene på trærne, jeg elsker å se på vakre solnedganger og på en himmel som letter etter tunge regnværsskyer. Det å sitte med kakaoen foran peisen mens regnet pøser ned utenfor, er en deilig opplevelse. Jeg digger når vi må sette oss tett sammen fordi vi fryser, eller når noen ber meg med ut på tur eller kino, bare for å "gjøre noe hyggelig". Til tider tenker jeg at det egentlig hadde vært hyggelig med en kjæreste om høsten, en du kunne krype sammen i armkroken til, under en film. Høsten er kanskje ikke tiden til å finne seg kjæreste, det er jo sommeren kjent for å være, men likevel er høsten en kjempekoselig årstid!

Høsten er årstiden for å begynne med å fyre i peisen, ta opp igjen gamle hobbyer og tenne stearinlys. Høsten er tiden for å bruke litt ekstra tid på seg selv. Det er den årstiden når man undres over alt det vakre Gud har skapt. Noen dager lyser Han opp dagen på et nytt vis, som setter naturen i et helt annerledes perspektiv. Jeg må smile hver gang jeg får privilegiet av å se verden i denne typen lys. Hvert et blad blir liksom tydeligere, hvert vindkast og hver bølge på sjøen.

Joda, høsten er fantastisk, selv om dagene føles lengre og tyngre. Så får vi heller prøve å gi dagene et innhold som gjør dem til vakre, gledesfylte dager. Gud har jo skapt denne flotte årstiden for oss, så la oss juble og glede oss i den!

En annerledes velsignelse

For over et år siden kom jeg over denne velsignelsen. Den er veldig annerledes, men både tankevekkende og utfordrende. Tenk over denne, for det er en stor bønn!


En fransiskansk velsignelse

Må Gud velsigne deg med ubehag
Ved lettvinte svar, halvsannheter og overfladiske forbindelser
Så du kan leve i dypet av ditt hjerte.
Må Gud velsigne deg med sinne
Over urettferdighet, undertrykkelse og utnyttelse av mennesker,
Så du kan arbeide for rettferdighet, frihet og fred.
Må Gud velsigne deg med tårer du kan la renne
For dem som lider under smerte, avvisning, sult og krig,
Så du kan strekke ut en hånd for å trøste dem
Og vende deres sorg til glede.
Og må Gud velsigne deg med tilstrekkelig dårskap
Til å tro at du kan endre noe i verden,
Så du kan gjøre det andre sier ikke kan gjøres
For å brinde rettferdighet og godget til alle våre barn og til de fattige.

Amen.

10 ting...

Så var det min tur, eg har vorte utfordra. Ingeborg utfordra meg til å skriva 10 ting om meg sjølv som ikkje alle veit. Eg tviler på at eg klarer det no i farten, men her kjem eit forsøk på det:

1. Eg snakker (og svarer, syng, ler, kjefter og skrik) i søvne.
Når Karen Elise var på besøk tidlegare i år, skreik eg så høgt (framleis i søvne) at minstejenta til dei me bur hjå, vakna.
2. Eg er livredd edderkoppar.
Fobien er vorten litt betre no, men eg får til tider panikk.
3. Eg syng (nesten) alltid for full hals når eg køyrer bil.
Gospel og testing av register er to stikkord.
4. Eg kan jodla.
Ja, det er faktisk sant...
5. Når eg gjekk i 9. klasse, likna eg på ein blond versjon av Ugly Betty.
Briller, regulering og midtskill, treng eg seia meir?
6. Eg snakker ofte før eg tenkjer.
Det resulterer jo i mange småfrekke kommentarar, som forøvrig ikkje høyres frekke ut i hovudet mitt.
7. Når eg blir veldig sint, må eg ut og jogga for ikkje å knusa noko.
Ingen kommentar, anna enn at dette har betra seg med åra.
8. Eg har ein tendens til å koma i "hemmelege" samtalar med dei fleste om alt frå forelsking til død.
Sånn er det berre.
9. Eg oppfattar sjeldan "dårleg stemning".
Det skjer både titt og ofte at andre kommenterer "dårleg stemning", utan at eg har lagt merke til denne. Som regel sit eg i andre tankar og er ikkje klar over at samtalen har stilna.
10. Gutar trur ofte eg er forelska i dei.
Her har eg faktisk ikkje peiling på kva årsaken er, men har eigentleg slutta å bry meg.

På tide å bry seg

Eg les ei bok for tida som heiter "Alltid nok" av Heidi og Rolland Baker. Boka handler om korleis livet som misjonær i Mosambik har vore for dei. Gong på gong vert eg rørt av arbeidet deira. Her sit me i litle Noreg med meir mat og materialistiske ting enn me nokon gong kan bruka. Likevel ynskjer me stadig meir. Når skal me byrja å sjå desse fattigaste av dei fattige i verda? Det er på tide å bry oss. Me har meir enn nok, er det ikkje på tide å gje litt av vår overflod?

Bilete henta frå irismin.com/latest_news.cfm

Bibelen fortel om Jesus som sit ved tempelkista og ser på alle desse som gjev av det dei har. Denne fattige enka som gjev nokre få myntar, seier Jesus at gav mest av alle. Dei andre gav av sin overflod, men denne kvinna gav alt ho hadde. Medan me sit her og tviheld på alt me har, utan å gje så mykje som 50 øre til desse som ikkje eingong har mat. Burde me ikkje snart byrja å bry oss?

I dag vart eg utfordra av det som står i lukas 18, 22:

"Ein ting mangler du framleis: Selg alt du eig, og del ut til dei fattige. Då skal du få ein skatt i himmelen. Kom så og fylg meg!"

Jesus kallar oss til å gje slepp på vårt eige, ta opp våre kors og fylja Han. Kva gjer me med dette?
Eg tykkjer det heile er uoverkommeleg utfordrande, men eg håpar at eg ein dag skal klara dette. Derfor prøver eg å utfordra meg sjølv med dette som mål. Eg har langt att, og eg veit at eg like mykje som alle andre tviheld på det eg har, men eg ynskjer så verkeleg å gje av min overflod til desse som er Jesu minste, desse som er svoltne og treng mat.

"For eg var svolten og de gav meg mat, eg var tørst og de gav meg drikke, eg var framand og de tok imot meg." (Matt. 25, 35)

Kva gjer du med utfordringa du har fått?

Oppdatering fra OTV

Joda, nå har jeg flyttet til OTV. Her har jeg bodd siden slutten av Juli og trives veldig godt. OTV er da gata jeg og Trine Linn bor i - Olav Trygvasonsvei. Vi bor i en koselig kjellerleilighet for to med '70-talls gulv og gang. Stua er stor og lys og rommene våre er også store. Kjøkkenet vårt er koselig og badet er veldig greitt for oss to. I tillegg har vi et stort vaskerom der vi da også oppbevarer diverse. Dette begynner forresten å bli ganske fullt, ettersom det er så grei plass der inne...

Plantene våre trives også godt, med unntak av en orkidé som jeg mistenker for hjemlengsel. Jeg tipper imidlertid at den snart kommer seg igjen, med litt ekstra pleie. Selv er jeg på bedringens vei, etter et par dagers sykdom. Trine har stelt med meg og Ingeborg har også vært en pleiemester som laget mat til meg når Trine måtte dra på jobb. Jeg har det virkelig godt, med gode venner, god mat, hjem og klær og helse. For helse har jeg, den bare minte meg på det noen dager, så jeg skulle være takknemlig for det videre i livet.

Sånn ellers har jeg begynt på allmennlærer her i Kristiansand. Jeg trives, til tross for at det ikke er musikk jeg tar. Musikk kan jeg jo drive med på fritiden, fant jeg plutselig ut. Derfor er jeg med i et kor, dirigerer et annet og er med i et lovsangsteam. Planen var også å starte opp et funkrock- band, men for øyeblikket ligger det i fremtiden. Jeg må nok se hva jeg har av tid og dessuten må jeg høre om de andre fortsatt ønsker å være med. Det mangler nok fortsatt noen for at bandet skal være komplett. Så per i dag er det bare en drøm.

Jeg har forresten også skaffet meg piano. Etter mye tenking ble det et Yamaha CP-300. Det veier 41 kg, så det er ikke akkurat et piano jeg drar med meg rundt, men jeg digger det. Jeg tror kanskje ikke Trine er like begeistret, men det er ganske enkelt fordi hun ikke får lest når jeg spiller (og ikke har hodetelefoner på). Trine har selv innrømt at hun har prøvd det ut en gang jeg var borte, så jeg tror hun er litt glad for at det er kommet i hus også.

I kveld skal vi på Salem. Egentlig er det lovsangsteamet mitt som har ansvaret i dag, men fordi jeg har vært syk (og fordi jeg egentlig skulle vært i Lillesand på korseminar), så skal jeg bare være en av de som kommer på Salem. Ganske digg egentlig, når jeg først ikke har stemme å synge med liksom. Så nå skal jeg bare fyre litt i Trine, så får vi se hva som skjer de to timene før Salem. Kanskje kommer det noen nye bilder på bilderamma vår, hvem vet.

Ha en fin dag!

Jabes bønn

1. Krøn. 4, 10:

Jabes påkalte Israels Gud og sa: "Å, om du ville velsigne meg, utvide mitt landområde og støtte meg med din hånd! Om du ville lage det så at jeg slipper ulykke og smerte!! Og Gud lot ham få det han hadde bedt om.

Jeg synes denne bønnen er veldig fascinerende. I begynnelsen la jeg ikke en gang merke til den, der den står blant alle navneoppramsingene. Jabes ble han kalt, mannen med bønnen, fordi moren hadde født ham med smerte. Hva var det så med denne smertesønnen, som gjorde at han ble nevnt mer enn de andre i slektslistene?

"Å, om du ville velsigne meg," ba Jabes. Kanskje var det nettopp dette, denne bønnen som gjorde Jabes så spesiell? Han bad om Guds velsignelse. Jabes kom til Gud med en åpen søppelsekk og bad Gud om å fylle den. Han ba Gud om å slippe smerte, om at Gud måtte være med og passe på ham og om at Gud måtte velsigne ham. Så gav Gud ham dette.

Tenk å få en gave fra Gud, da! Jabes ba Gud om å velsigne ham, om å gi ham noe av det Gud hadde for ham. Jeg syntes dette hørtes veldig spennende ut, så jeg bestemte meg for å prøve dette selv. Boken "Jabes bønn for ungdom" hadde jeg fått i gave en gang, så den ble tatt frem og lest om igjen. Det var da det begynte.

"Å, om du ville velsigne meg!" Denne gangen lød ordene fra mine lepper. Jeg undret meg over bønnen, hva mon tro hadde Gud for meg da? Det gikk ikke lange tiden før jeg fikk se litt av Guds velsignelse. Plutselig ble jeg oppringt av mennesker som hadde hørt om meg - ville jeg kanskje dirigere koret deres? Hadde jeg lyst til å være med på lagsbussen under Get Focused? Ønsket jeg å være med i Arendal Gospelkor? Det ville ingen ende ta, velsignelsene bare strømmet på.

Her om dagen tenkte jeg tilbake på disse tidene. Når hendte det at jeg plutselig sluttet å be denne bønnen? Kanskje jeg skulle be den igjen? Jeg husket bønnen godt, så det var ikke vanskelig. "Å, om du ville velsigne meg." Ordene kom nok en gang fra meg selv. Spent lurte jeg på om Gud ville svare også denne gangen. Det gjorde han.

Også denne gangen åpnet Gud dører jeg aldri har visst om. Det er spennende, skremmende og veldig overraskende hva Gud kan gjøre. Alt vi trenger å gjøre er å våge å spørre. Vi må ikke sette begrensninger for Gud ved å spørre om han kan fikse oss en bestemt jobb eller lignende. Da kan vi sperre for det Gud egentlig har for oss. Dette kan være så mye større!

Spørsmålet er: våger vi å slippe kontrollen?

Sannheten om støv

Ja, nå undres du sikkert på hva i alle dager jeg mener. Hva er det å si om støv liksom, disse små, irriterende partiklene som legger seg overalt, og som kommer tilbake uansett hvor mye du prøver å fjerne dem. Det dukker opp alle steder, uten forvarsel og tilsynelatende ingenstedsfra. Min påstand er imidlertid at støv er en velsignelse.

Hæ? En velsignelse? Jepp, det er akkurat det jeg mener. Jeg er fortsatt like irritert som alle andre på disse ulldottene som smiler ertende til deg når du titter under senga eller i en annen bortgjemt krok. Likevel må jeg si, i dag oppdaget jeg denne sannheten om støv - det er en velsignelse gitt oss fra Gud. Nå skal du få vite hvorfor.

Grunnen er den at jeg har tidenes travleste liv, i hvertfall denne uka. Alt skjer samtidig. I går hadde jeg ingen pusterom fra klokka 09.00 til 24.00. Det var en lang dag med mye spennende, men likevel må jeg innrømme at jeg ble veldig stresset. Tankene mine var nemlig hele tiden et skritt foran meg. Jeg tenkte på hvordan i alle dager jeg skulle få tid til å vaske klær, vaske og rydde rommet, vaske badet, øve på sangene til fredag (konsert), øve til eksamenene jeg skal spille og synge på og fortsatt ha tid til besøkene som kommer fra i kveld av, og ha overskudd til bilrebusen og kanskje også rekke å besøke familien min som skal være på hytta. Som du kanskje skjønner, er dette litt for mye å tenke på når du er midt oppi øvinger, jobb og søknadsskriving.

Her kommer sannheten om støv inn. Jeg innså nemlig at i dag var den eneste muligheten jeg hadde til å vaske klær, rommet og badet før jeg får besøk. Dermed måtte jeg gå i gang. I begynnelsen var jeg veldig stresset og klarte nesten ikke holde meg til å gjøre en ting om gangen. Det jeg imidlertid oppdaget, var at samtidig som jeg ryddet og vasket på rommet mitt, ryddet jeg også i tankelivet. Jeg er nå mye roligere, og har likevel rukket å gjøre alt jeg skulle. Jeg har til og med fått tid til å skrive denne bloggen.

Derfor er støv en velsignelse, og dette er sannheten.